Landsbyen vi besøker heter Siakwa, og her bor Marta i et lite murhus, sammen med pappa Paul, mamma Ana og Lillesøster Melanesia. Landsbyen ligger helt nordvest, i den indonesiske delen av øya Ny-Guinea i Sørøst-Asia. Uansett hvor du snur deg kan du se skogen og fjellene. Mellom alle disse trærne bor det dyr og mennesker, som lever av de verdifulle naturressursene som skogen gir. Men det finnes noen som vil ta kontrollen over disse uberørte regnskogsområdene. Og det er de store tømmer- og gruveselskapene.
 

Det beste stedet i landsbyen
Marta går i 4 klasse. Nesten hver eneste dag går hun sammen med vennene til skolen, for å lære hvordan man plusser sammen store tall og skriver lange ord på indonesisk og engelsk.
– Når jeg blir stor, skal jeg bli lærer i landsbyen, sier Marta med et stort smil. Da skal hun nemlig lære bort alt hun vet om livet i landsbyen, og om dyrene som bor i skogen.
 


Marta er 11 år og bor på Ny- Guinea    


Etter skolen møtes guttene og jentene, på tvers av klassetrinn for å spille fotball på gresssletten utenfor skolebygningen.

Aketur på bananblader
Når skoledagen er over, møtes Marta og vennegjengen utenfor skolebygningen. De er alle veldig nysgjerrige på hvordan vi lever i Norge. De vil vite mer om hvordan vi ser ut og hva vi leker. Alle blir veldig bekymret når vi forteller at regnet i Norge kan fryse og at det finnes snø. Men når vi forteller at det går an å ake på snøen,er ikke snø så farlig likevel. For barna i Siakwa-landsbyen elsker å ake. Men ikke på akebrett som vi gjør i Norge, de bruker bananblader til å skli på. Og snøen er erstattet med gjørme!
– Vi tar en bøtte og fyller den med vann. Så heller vi vannetnedover bakken. Da blir bakken våt og vi kan skli ned, sier Marta. Før vi vet ordet av det, tar Marta og vennene hennes oss med for å vise de morsomme stedene i landsbyen. Første stopp er gjørmebakken.


Marta og vennene hennes synes det er veldig gøy å ake i gjørma!

Det beste stedet er elven
Når alle er ferdige med å skli i gjørma, løper de ned for å bade i den store elven som renner gjennom landsbyen. Her møtes både barn og voksne. På den andre siden av elven lever det mange forskjellige store og små dyr. Disse møter barna ofte på når de er med foreldrene i skogen for å hente ananas og andre frukter og grønnsaker som de dyrker lenger inne i skogen. Vi får høre at det til og med finnes en type kenguru som klatrer i trær!
– Det beste med å bo i landsbyen, er at vi har elven. For her kan vi leke og fiske, forteller vennegjengen til Marta.
 

En vei inn til landsbyen
Etter en lang badeøkt, møter vi foreldrene til Marta, som ønsker å fortelle alle miljøagenter i Norge mer om hva som skjer med skogen de lever i og av. Og utover dagen kommer flere innom huset til Marta, for å fortelle sine historier. Pappa Paul er både pastor, musiker og kunstner. Det er ikke uvanlig at både voksne og barn kommer innom for å slå av en prat og synge papuanske sanger sammen. Tidligere måtte de som bor i Siakwa gå i to dager gjennom skogen, for å komme seg til byen når de skulle bytte til seg varer. Men for to år siden ble det laget vei inn til landsbyen og da ble det lettere å komme seg til og fra. Men den samme veien har også gjort det enklere for de store tømmer- og gruveselskapene som ønsker å ta kontroll over skogen. Og det er ingen i landsbyen til Marta som ønsker at det skal skje.


Marta og lillesøsteren foran huset deres i landsbyen.

Kartlegge leveområdene
Faren til Marta blir alvorlig når han snakker om fremtidentil de som bor i Siakwa. Han mener at det er veldig viktig at alle i landsbyen er med på å kartlegge hvilke områder de fisker på, hvor de jakter og hvor barna leker. For slik kan de bevise at områdene tilhører dem. Når kartene er ferdige, blir det nemlig vanskeligere for myndighetene å gi bort skogen, til store selskaper som ønsker å tjene penger på naturressursene som finnes der.

 

TEKST / FOTO: Rie Skogstad

Kommentarer

Ingen kommentarer

Er du agent? Logg deg inn!

Eller registrer deg her.

Agentinnlogging

Har du glemt passordet ditt?
Gå tilbake til innlogging